ALRUNE

Alrunen – Den skrikende urten fra Garlgebakken

 alruneplante

Alrune kommer fra ordet «rune» – som betydr hemmelig. Det latinske navn er en oversettelse fra sankrit og ordene «Mandros» og «Agora». Betydningen er henholdvis «sove» og «stof» – altså sovestof. Der er flere andre fantasifulle fortolkninger av navnet. Det latinske officinarum, er en annen form av ordet officinale. Begge latinske betegnelser for legeurter.

Botanisk beskrivelse
Alrune er en staude med opp til 1,2 meter lang og ofte grenete pelerøtter. Noen røtter kan med litt govilje ligne et menneske. Bladene vokser i en roset, og de gul-grønne til fiolette blomster skyter opp i midten av rosetten fra slutten av vinteren til først på sommeren. Blomsten er opp til fem cm i diameter. Den blomstrer fra februar til mars måned. planten er selvbestøvende. Etter fruktsetningen visner de overjordiske plantedelene, etter at skyte ut neste års plantefrø. Planten har små gule tomatlignende frukter. Planten skal dekkes eller oppbevares frosfrit om vinteren. Den tåler kortvarrigt ned til femten minusgrader.

Forveksling
Når alrune blomstrer kan den vanskelig forveksles med andre planter. Men bladrosetten kan til forveksling ligne bladrosetten fra hjulkrone, hvilket i flere tilfelle har forårsaket forgiftning.

Der findes to nære slegtninge til Mandragora officinarum:

– Mandragora autumnalis blomster om høsten og er lidt mindre end M. officinarum. Pga. av den noe mindre størrelsen, kaldes M. autumnalis for den kvinnelige alrune.

– Mandragora turcomanica,  er meget sjelden og vokser kun i visse områder av Tyrkia og Iran. Den har lit større frukter enn de andre to.

Biotop
Alrune vokser naturligt fra det østlige Middelhav til Himalaya.

 

Historiealrunerots afrodisikumavner
Alrune er beskrevet i mange sammenhenge gennom tiden. Noen forskere mener at planten er beskrevet i gamle egyptiske skrifter skrevet med hieroglyffer, hvilket dog bestrides av andre. I bibelens gamle testament, finnes historien om Reuben som fant alrune i hvetemarken. Interessant er det, at gamle jødiske fortellinger om Reuben fandt et dødt æsel som var bundet til en alrune – den hadde slidt seg ihjel i forsøk på å slippe fri. Denne gamle historie kan meget vel ha vært inspiration til de mange varianter av historien om hvordan man benytter et dyr til å trekke alruneroten fri. Alrune indgår som vigtig rekvisit i flere av William Shakespeares stykker. F.eks. i Macbeth, hvor alrune nevnes som årsaken til sindssyke.

 

I Harry Potterbøgerne opptreder alrune jevnligt og når eleverne på Hogwards arbeider med alrunen, bærer de hørselsvern mot alrunerodtens dødelige skrik. Også i LEGO spillene om Harry Potter inngår alrunen.

alrunerot

Der er skrevet bøker som kun handler om alrunen og dens rot. Harald Nielsen, som har skrevet flere bøker om urtemedisin, fikk i 1950 ugitt boken: Lægedom og sort magi i den mystiske alrune.

Myter og fortellinger
Tidligere ble Alrune betraktet som en kraftig trolldomsurt. I folketroen mente man, at planten vokste frem på galgebakker hvor uskyldige unge menn var blitt hengt. Der hvor den hengtes kropsvesker rant til jorden, ville alrunen vokse frem. Alrunen var ettertragtet, fordi den gav lykke til eieren, som kunne forvente å vinne i spill og kærlighet. Når en alrune ble gravet opp -hvilket skulle skje ved fullmåne – utstødte den et skrik som ville få folk til å falde døde om. Derfor skulle man binde en sort hund eller en hane fast til planten. Innen alrunen ble trukke opp skulle den vetes i menstruationsblod. Så skulle man gjemme seg bak en busk. Når man hørte skriket var planten oppe. Dyret ville dø av skriket. Noen mente at det var nødvendigt å spille på trompet, for ikke å høre skriket. Derefter skulle man kaste vievann i plantehullet, løpe hjem innen fanden fikk fatt i en. Vel hjemme, skulle roten vaskes og pakkes i rent linn. Fremover gjalt det å behandle alrunen med respekt da den ellers kunne forårsake ulykker. En alrune som ikke lengere var lykkebringende, skulle selges for et mindre beløb enn den var erhvervet for. Der er flere myter og historier om planten. F.eks. ville planten skrike etter natlige reisende og saften fra roten inngikk i heksenes flyvesalve. Alrune ble brukt som medisin mot alle mulige sykdomme. Alrune er nok den plante, som gennom historien har været omgitt med mest mystik og overtro. Og historierne herover finnes i mange forskjellige mere eller mindre fantasifulde versioner.

alrundebær

 

Dyrkning
Frøene skal stratificeres innen de vil spire. Frøene sås i potter med sandblandet pottejord sist på vinteren eller i det tidligste vårmånedene. Temperaturen holdes omkring 15-20 grader i to til tre  uker, deretter settes pottene i kjøleskap i tre uker. Deretter holdes temperaturen på 15-20 grader. Hvis ikke frøene spirer etter et par måneder, gentaes kuldebehandlingen. Alternativt kan frøene sås i potter om høsten. Potterne skal stå utendørs eller i kaldt drivhus, så de udsettes for vinterens og vårens temperatursvingninger. Beddet hvor planterne skal gro, kan med fordel gjøres lettere og bedre drwnert ved å blande godt med grus i jorden. De etablerte plantene bør dekkes om vinteren, da alrue ikke tåler mere end ned til 15 graders frost.

Kilde: http://www.medicinurter.dk/herbarium/alrune

Virksomme stoffer
Alle deler av planten er giftige. Alrune har vært brukt som medisin i mere en 2000 år. Den almindligste bruk er knyttet til de drabelige og overtroiske historiene som er fortalt om planten. Nåtidens herbalister anvender sjeldent alrune i deres behandlinger. Planten indeholder bl.a. hystocin og scopolamine. Planten kan være dødelig giftig da giftene kan lamme åndedrettssystemet. Frisk eller tørket rot virker som et kraftigt hallucinogen og narkotika som skulle virke bevitsthetsutvidende. I antikken ble alrune brukt til bedøvelse ved operationer. I nyere tid er planten brukt til behandling av gikt, melankoli, kramper og mani. Taes stoffet i større doser, kan det fremkalde sindsyke og delirium.