HISTORIE

Middelalderen

Middelalderen (latin: medium aevum eller media ætas) er en periode i europeisk historie som strekker seg fra antikkens avslutning til tidlig moderne tid eller renessansen. Innen politisk historie har det vært vanlig å tidsfeste den mer presist til 4761453, med henholdsvis det vest- og østromerske rikes fall som ytterpunktene.

I dag brukes det vanligvis om perioden ca. 500–1500. Omskiftningene som markerer innledningen til middelalderen er Vestromerrikets fall, folkevandringene og kristendommens voksende innflytelse. Avslutningen av middelalderen skyldes den samlede effekt av endringene på 14001500-tallet, som skyldtes boktrykkerkunsten, reformasjonen, europeernes oversjøiske reiser, ildvåpnene og østromerrikets fall (1453).

https://no.wikipedia.org/wiki/Middelalderen

Novgorod_torg

Tidlig middelalder i Norge ca 1000-1130

Tidlig middelalder i Norge regnes som perioden 1066 til 1130.

Denne tiden var preget av intern fred og sterk økonomisk vekst. Mye på grunn av en styrket kirke og kongemakt, og innføringen av et stabilt rettsystem. Men mangelen på et system for arveretten til kongedømmet førte til splittelse og til slutt, etter Sigurd Jorsalfares død i 1130, full borgerkrig.

Kilde: Tidlig middelalder i Norge

Høymiddelalderen i Norge ca 1130-1350

Høymiddelalderen i europeisk historie var en periode som varte fra ca. 1050 til 1300. Høymiddelalderen kom etter tidlig middelalder og ble etterfulgt av senmiddelalderen.

Karakteristisk for høymiddelalderen var den eksplosive befolkningsveksten i Europa, som førte til store sosiale og politiske forandringer fra den foregående perioden. Ved år 1250 sørget befolkningsøkningen for at økonomien nådde et vekstnivå den ikke ville se igjen i noen områder før på begynnelsen av 1800-tallet. Denne trenden ble snudd av flere kriser ved begynnelsen av senmiddelalderen, som svartedauden, krig, økonomisk stagnasjon og flere perioder med hungersnød.

Fra omkring år 1000 og framover så det vestlige Europa slutten på de barbariske invasjonene og ble politisk mer organisert. Vikingene hadde bosatt seg på De britiske øyer, Frankrike og andre steder, mens de norrøne folkene utviklet kristne kongedømmer i sine hjemland i Norden. Madjarene hadde avsluttet sin ekspansjon på 900-tallet, og ved år 1000 hadde et kristent kongedømme i Ungarn blitt anerkjent i resten av Europa. Med et kortvarig unntak av mongolske invasjoner hadde de betydelige barbariske angrepene opphørt.

På 1000-tallet begynte befolkningen nord for Alpene å rydde nytt land, blant annet noe av det som hadde blitt villmark på slutten av Romerriket. Store skogsområder og myrer i Europa ble ryddet og kultivert. På samme tid bevegde bosetningen seg bortenfor de tradisjonelle grensene til Frankerriket og til nye grenseland i østlige Europa forbi elven Elben, noe som betydelig økte omfanget av Tyskland i den samme prosessen. Korsfarere grunnla europeiske kolonier i Levanten, mesteparten av Spania ble gjenerobret fra de muslimske maurere, og normannere koloniserte det sørlige Italia, alt deler av den økte befolkningen og det nye bosettingsmønsteret.

Høymiddelalderen frembrakte mange viktige intellektuelle, åndelige, og kunstneriske verk. I denne perioden oppsto kimen til de store nasjonalstatene, som skulle manifestere seg tydeligere i senmiddelalderen, og de store italienske bystatene. Den mektige romersk-katolske kirke tilkalte hærer fra hele Europa i en rekke med korstog mot seldsjukkene som okkuperte Det hellige land. Gjenoppdagelsen av Aristoteles‘ arbeider førte til at Thomas Aquinas og andre tenkere utviklet filosofiretningen skolastikken. Innenfor arkitektur ble mange av de mest karakteristiske gotiske katedralene fullført i denne perioden.

Kilde: Høymiddelalderen i Norge

SENMIDDELALDEREN (ca. 1350–1536)

Senmiddelalderen er vanligvis blitt framstilt som en nedgangstid i norsk historie.

  • Landet ble hjemsøkt av pesten.  – en epidemi av uante dimensjoner.

  • Økonomisk sett festet tyske hansakjøpmenn grepet om norsk utenrikshandel.

  •  Det selvstendige norske riket gikk i oppløsning.

PESTEN

Hvorfor kom pesten til Europa og Norge? For Magnus Eriksson var svaret selvfølgelig: Gud hadde sendt den som straff for menneskenes synder. Det gjaldt derfor å vise sitt sanne kristne sinnelag overfor Gud, så hans vrede stilnet.
 
  • En grunn til at pesten brøt ut, kan være at Europa var overbefolket. I nesten tusen år hadde folketallet steget jevnt og trutt. På begynnelsen av 1300-tallet så man tegn på at taket var nådd for hvor mange mennesker jorda kunne livberge. ”Løsningen” på overbefolkningsproblemet ble pesten, som reduserte folketallet slik at folk kunne klare seg på de ressursene som fantes.
  • Det at folketallet sank så drastisk, kan tyde på at det ikke er ressurstilgangen som setter begrensninger for hvor stor befolkningsmengden kan bli, men hvilke epidemier den utsettes for.

 PESTENS VIRKNINGER

Kirken ble særlig hardt rammet av pesten av to grunner. Den første var at prestene gav døende den siste olje og derfor var spesielt utsatt for smitte. Den andre grunnen var at kirken var landets største godseier. Den fikk derfor merke konsekvensene av landskyldfallet særlig hardt. Likevel klarte kirken seg relativt godt gjennom pestepidemiene.

 
  • Etter 1350 ble den lokale administrasjonen forandret, dels som følge av befolkningsfallet, dels fordi kongen flyttet ut av landet. Norge hadde i høymiddelalderen vært inndelt i om lag 50 sysler. I senmiddelalderen ble syslene omdannet til len.
  • Pestepidemiene ble mindre alvorlige utover på 1500- og særlig 1600-tallet. Den viktigste årsaken var sannsynligvis at statsmakten etter hvert kom på banen for å begrense spredningen av pesten.
  • På generelt grunnlag kan det være grunn til å være skeptisk til at det skal ha strøket med så mange flere i Norge enn i nabolandene. Det er grunn til å være varsom med å sidestille dette med ”Norges nedgang”.
  • Nå var det plutselig rikelig med jord. Folk flyttet til sentrale strøk, og den dårligste jorda ble forlatt. Ødegårder ble slike forlatte gårder kalt. Rundt 1500 regner man med at omtrent 60 % av norske gårdsbruk lå øde.
 Kilde: http://menneskeritid1.cappelendamm.no/c196990/artikkel/vis.html?tid=206530
senmiddelalderbosettning Norge

Bildet lpnt fra: https://www.google.no/search?q=senmiddelalderen+i+norge&biw=1600&bih=789&source=lnms&tbm=isch&sa=X&ved=0ahUKEwjr5-Hf-9jKAhXJjCwKHTv9DDMQ_AUIBigB&dpr=1#imgrc=dK_UUamEjoaG_M%3A

 

Finn mer om middelalderen i Norge her:
http://home.broadpark.no/~jantaule/index.html

 

senmiddelalder Norge

Bildet lånt fra: https://www.google.no/search?q=senmiddelalderen+i+norge&biw=1600&bih=789&source=lnms&tbm=isch&sa=X&ved=0ahUKEwjr5-Hf-9jKAhXJjCwKHTv9DDMQ_AUIBigB&dpr=1#imgrc=ir_MiK3IeCCS3M%3A

Samfunnsforhold

Middelalderen handler i høy grad om kristningen av Europa. På 300-tallet tok den romerske keiser Konstantin to viktige avgjørelser som fikk stor betydning. For det første flyttet han hovedstaden i imperiet til Bysants og kalte byen Konstantinopel (i dag Istanbul). Dette var, som tidligere nevnt under temaet romersk arkitektur, innledningen til Vestromerrikets fall. For det andre gjorde han kristendommen til Romerrikets offisielle religion. Paven, overhodet til den katolske kirken, tok etter hvert over makten i Roma.

De turbulente tidene etter Vestromerrikets fall ga kristendommen i vest og øst svært ulike vekstvilkår. I øst (Bysants) ble kristendommen straks en integrert del av statssystemet, og keiseren så på seg selv som Guds stedfortreder på jorden.
Kristningen i vest ble langt vanskeligere. I vest spredde den kristne lære seg langsomt ved hjelp av misjonærer og klostervirksomhet. En viktig årsak til dette var at paven i Roma ikke hadde noe enhetlig statsapparat å støtte seg til, og at Vestromerriket etter oppløsningen ble invadert av germanske stammer, arabiske hærer og vikinger. Kirken måtte stadig inngå nye allianser med verdslige makter. På 900-tallet oppsto det strid om hvem som var kristendommens overhode, keiseren eller paven. Paven vant konflikten, og på 1100-tallet hadde romerkirkens tanker slått rot på de fleste samfunnsområder.

Den politiske historie i tidlig middelalder er kirkens historie, og mange av dens tidligere ledere var menn med så vel verdslig som åndelig makt. Det ble fort oppdaget at religiøs enhet var med på å skape nasjonal identitet og tilhørighet, noe kirken stadig utnyttet. Kirkebygging ble derfor brukt som symbol på både åndelig og politisk makt. Kristendommen påvirket føydalsamfunn, bysamfunn, keiser og konger. Krangelen mellom pave og keiser dreide seg stort sett om politisk makt, ikke så mye holdningene til kristendommen. F.eks. hevdet keiseren at han hadde fått sin makt i kraft «av Guds nåde», og at han var en forsvarer av kristendommen.

Det som preget den kristne holdningen i middelalderen, var det åndelige synet på verden. De ytre og synlige tingene var uvesentlige; det var det indre i mennesket en skulle fokusere på. Mennesket var skapt i «Guds bilde» og hadde ikke noen verdi i seg selv, men var en integrert del av en guddommelig plan. Det samme gjaldt for det menneskelige intellektet. Intellektet var et produkt av troen.
Det skulle ikke være noe skille mellom det åndelige og det fysiske. Det himmelske skulle være ett med det jordiske. Overalt kom det fram at religion, kunst og vitenskap var ett, men at religionen var det viktigste.

Mot slutten av perioden oppsto byen som en ny verdslig faktor i tillegg til konge og adel. Borgerskapet i byene frigjorde seg etter hvert fra det gamle styresettet. Med økt handel oppsto igjen interessen for den antikke troen på enkeltmennesket. Denne humanismen ble et av de første alvorlige angrepene på romerkirkens makt over menneskesinnet.

Kilde: http://www1.uis.no/fag/Learningspace_kurs/guide/Tidslinjer/Arkitekturhistorie/tekstsider/middelalderen/middelalderen.htm